Den siste tiden har det florert i innlegg til debatten om å fornorske norsken. Mindre gjennomtenkte forslag har blitt lagt frem av Norges mindre utdannede rikssynsere som mener at Norge bør få et eget skriftspråk. Jeg er av den oppfatning at det ikke bare et unødvendig tiltak, men også et skritt i feil retning. Vil vi virkelig gi slipp på årelangt samarbeid med vår viktige nabo, Danmark? Vil vi virkelig signalisere en avstand fra dette land som vi deler så mye med?
Min holdning er ikke til å legge skjul på blant de konservative romantikers røster. Jeg mener at København yrende kulturliv har snarere beriket vår hverdag, og at det dansk-norske språket ikke trenger noen som helst form for erstatning. Bak meg har jeg en rekke av fremad stående embetsmenn, og for all del, enestående kvinnelige støttespillere. Vi mener at aspekter som utdanning, kultur og politikk har lært mye fra andre Europeiske stater, det være seg Frankrike, de Britiske øyer, og ja, Danmark. Kvaliteten på for eksempel Universitetet i Christiania hadde ikke vært særlig aktivt uten samarbeidspartnere fra andre landegrenser. For meg, er denne debatten egentlig en diskusjon om prinsipper. Ja, Norge har fått sin egen Grunnlov, vi ER en uavhengig stat på flere områder. Allikevel synes jeg det er få mye og for langt å hevde at Norge skal kunne hevde seg med et eget konstruert språk. De liberale røster frontes av Henrik Wergeland, en anerkjent kunstner, men som ifølge meg, er på vidvanke, og kun støttet av bønder i indre Norge som ikke har innsikt i mulighetene vi må kjempe for i internasjonalt sammenheng. Jeg kan nemlig informere om at Norge kun er et lite land, og vår nasjonalfølelse og stolthet må ikke komme i veien for vår nasjons fremtid, som er totalt avhengig av europeisk samarbeid.
Diskusjonen om hvorvidt vi skal ta på oss bryet med å fornorske det rike danske, språk, eller enda villere, finne på et språk basert på dialekter, er viktig, og løfter frem den eneste sannhet; at det er et tåpelig prosjekt. I mellomtiden, mens meningutvekslingene raser, velger jeg å opprettholde internasjonale kontakter, for vår alles beste, og åpne mitt sinn mot nye horisonter. I det fjerne, kan jeg skimte et land, så smukt. Det landet jeg ser, er Norge, med vår ville og vakre natur, og enda en gang ønsker jeg det beste for min nasjon, og håper inderlig at folket vil ta til fornuft og støtte oppom norsken som vi kjenner den.
Med all respekt for Norge
Johan Sebastian Welhaven,
Professor,
Christiania
Monday, 15 September 2008
Subscribe to:
Posts (Atom)
