Henrik IbsenHvem skulle tro at en doven, modig og seig mann som
Henrik Ibsen skulle bli det moderne teaters far? Født i Skien i 1828, som sønn av velstående foreldre, skulle Ibsen i tidlig alder bli satt på øvelser. Farens konkurs førte til at han tok arbeid i byen, og senere dro dit arbeidet førte ham. Selv i tider med ekstremt trang økonomi, beholdt han sitt ønske om å ha en livsstil uavhengig av pengebeholdningens begrensninger. Kun i sine siste leveår erfarte han å bli hyllet av borgerne av Kristiania, og han nøt livet i en modernisert by han en gang forlot.
Dramatikeren, lyrikeren og maleren levde et liv for kunsten, og skriftlig velformulering ble hans beste våpen mot onde tunger. Han var en forkjemper for individets rettigheter, og skrev stykker som tok for seg individets historie, ofte sett i sammenheng med samfunnet. Temaene han tok opp utspant seg ofte i borgerklassens hjem, og han holdt seg stort sett til enhet i tid, sted og handling. Hans diktning var banebrytende moderne, og ble derfor respondert med enten jubel eller prinsippfast kritikk. Sett med historiske øyne, var, og er han en utrolig viktig
inspirasjonskilde for samtidens dramatikere. Selv om Ibsen aldri mottok Nobelprisen i litteratur, må han sies å ha være blant de aller største diktere i verdens kulturhistorie, og hans kontroversielle dikterskap satte garantert dagsorden i samtiden.
Brytningen i Ibsens dikterskap
Som nevnt overfor, skrev Ibsen om samfunnsproblemer. Han satte sannhet øverst og skildret hvordan enkeltpersoner eller maktinnehaverne var korrupte, hvordan løgn og makt henger sammen. I ”En Folkefiende,” fra 1882, retter Ibsen sitt skarpe blikk mot samfunnets ønske om penger, og hvordan maktinnehaverne lar være å fortelle sannheten til folket. Dermed er det sannhetskravet som driver hans verker. Dette kommer videre i uttrykk i ”
Et Dukkehjem” (1879) og ”
Gjengangere” (1881). Oppstandelsen var stor nok da Nora forlot hjemmet i førstnevnte, mens sistnevnte ble utskjelt pga Ibsens modige bruk av tabuer; utroskap, uekte barn, kjønnssykdom og barmhjertighetsdrap. Selv de liberale kritiserte ham, og da Venstre kom til makten i 1884 var det mange samfunnskritiske kunstnere ble trukket i subsidier. Dette viste at de liberale og Venstre begynte å svikte idealer om frihet og sannhet. (
Her kan du lese hva avisene skrev om stykkene hans.) Senere samme år presiserte Ibsen at hans neste drama, ”
Vildanden,” ikke kritiserte samfunnet, men fokuserte på familieløgner. Det er også herfra Ibsens kanskje mest kjente sitat er fra, sagt av dr. Relling: ”
Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.” Med dette brøt Ibsen med tidligere verker, og manifesteterte seg selv som en psykologisk, og mer symbolsk dramatiker. Ennå skulle han vende seg enda mer innover i hovedpersonens sinn. Dette gjør han både gjennom ”
Fruen fra Havet” fra 1888 og ”
Hedda Gabler” fra 1980. Det er ikke rart at Ibsen fant det best å skrive realistiske samtidsdramaer fra utlandet, der han hadde avstand til de norske samfunnsproblemene. Ibsen mente også at ”Å dikte er å se,” og han påstod aldri at han hadde svarene. Han stilte bare spørsmål.
”Rosmersholm” og "in medias res"
Som kjent holder Ibsen seg til kriteriene for klassisk teaterstykke med enhet i tid, sted og rom. For å skape dynamikk i stykkene, skrev Ibsen nesten alltid i ”
in medias res.” På denne måten lar han tilskuerne bli satt inn i situasjonen mens retrospektive hendinger blir avslørt, en etter en. For å understreke dette har jeg plukket ut to små utdrag fra samtalen mellom Rebekka, Madam Helseth og Kroll fra stykket ”
Rosmersholms” første scene.
DEL 1
Rebekka
(lægger hækletøjet sammen). "De hænger længe ved sine døde her på Rosmersholm."
Madam Helseth.
"Jeg tror nu det, jeg, frøken, at det er de døde, som hænger så længe ved Rosmersholm."
Rebekka
(ser på hende). "De døde?"
Madam Helseth.
"Ja, det er næsten at sige, som om de ikke kunde komme sig helt bort ifra dem, som sidder igen."
Rebekka.
"Hvorledes falder De på det?"
Madam Helseth.
"Jo, for ellers kom vel ikke denne her hvide hesten, véd jeg."
Rebekka.
"Ja, hvad er det egentlig for noget, dette med den hvide hesten, madam Helseth? "
Madam Helseth.
"Å, det er ikke værdt at snakke om det. Sligt noget tror nu ikke De på heller."
Rebekka.
"Tror da De på det?"
Madam Helseth
(går hen og lukker vinduet). "Å, jeg vil ikke være til nar for frøkenen. (ser ud.) Nej – men er ikke pastoren der borte på mølle- vejen nu igen –?"
DEL 2
Kroll .
(nikker tungt)"Stakkers Beate tålte ikke duften."
Rebekka.
"Ikke farverne heller. Hun blev så rent for- tumlet – "
Kroll.
"Jeg husker det nok. (i lettere tone.) Nå, hvorledes går det så her ude?"
Rebekka.
"Jo, her går al ting sin stille, jævne gang. Den ene dag som den anden. – Og inde hos Dem? Deres hustru –?"
Kroll. "Å, kære frøken West, lad os ikke tale om mit. I en familje er der altid et eller andet, som kommer på tvers. Især i slige tider, som de, vi lever i nu."
Med dette kan man lære litt om oppbygningen i Ibsens dramaer, hvordan de kan starte nokså overfladisk og siden skjære dypt i hjerterota!
Anniken og jeg fordyper oss i Henrik Arnold Wergelands mangfoldinge dikterskap. Denne sammensatte dikteren kan innskrive seg som en venstreromantiker med et framtidsrettet og brennende ønske om et bedre samfunn, der friheten skal råde.
rømmer.
