Løven

Henrik Ibsen

Hvem skulle tro at en doven, modig og seig mann som Henrik Ibsen skulle bli det moderne teaters far? Født i Skien i 1828, som sønn av velstående foreldre, skulle Ibsen i tidlig alder bli satt på øvelser. Farens konkurs førte til at han tok arbeid i byen, og senere dro dit arbeidet førte ham. Selv i tider med ekstremt trang økonomi, beholdt han sitt ønske om å ha en livsstil uavhengig av pengebeholdningens begrensninger. Kun i sine siste leveår erfarte han å bli hyllet av borgerne av Kristiania, og han nøt livet i en modernisert by han en gang forlot.

Dramatikeren, lyrikeren og maleren levde et liv for kunsten, og skriftlig velformulering ble hans beste våpen mot onde tunger. Han var en forkjemper for individets rettigheter, og skrev stykker som tok for seg individets historie, ofte sett i sammenheng med samfunnet. Temaene han tok opp utspant seg ofte i borgerklassens hjem, og han holdt seg stort sett til enhet i tid, sted og handling. Hans diktning var banebrytende moderne, og ble derfor respondert med enten jubel eller prinsippfast kritikk. Sett med historiske øyne, var, og er han en utrolig viktig inspirasjonskilde for samtidens dramatikere. Selv om Ibsen aldri mottok Nobelprisen i litteratur, må han sies å ha være blant de aller største diktere i verdens kulturhistorie, og hans kontroversielle dikterskap satte garantert dagsorden i samtiden.

Brytningen i Ibsens dikterskap
Som nevnt overfor, skrev Ibsen om samfunnsproblemer. Han satte sannhet øverst og skildret hvordan enkeltpersoner eller maktinnehaverne var korrupte, hvordan løgn og makt henger sammen. I ”En Folkefiende,” fra 1882, retter Ibsen sitt skarpe blikk mot samfunnets ønske om penger, og hvordan maktinnehaverne lar være å fortelle sannheten til folket. Dermed er det sannhetskravet som driver hans verker. Dette kommer videre i uttrykk i ”Et Dukkehjem” (1879) og ”Gjengangere” (1881). Oppstandelsen var stor nok da Nora forlot hjemmet i førstnevnte, mens sistnevnte ble utskjelt pga Ibsens modige bruk av tabuer; utroskap, uekte barn, kjønnssykdom og barmhjertighetsdrap. Selv de liberale kritiserte ham, og da Venstre kom til makten i 1884 var det mange samfunnskritiske kunstnere ble trukket i subsidier. Dette viste at de liberale og Venstre begynte å svikte idealer om frihet og sannhet. (Her kan du lese hva avisene skrev om stykkene hans.) Senere samme år presiserte Ibsen at hans neste drama, ”Vildanden,” ikke kritiserte samfunnet, men fokuserte på familieløgner. Det er også herfra Ibsens kanskje mest kjente sitat er fra, sagt av dr. Relling: ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.” Med dette brøt Ibsen med tidligere verker, og manifesteterte seg selv som en psykologisk, og mer symbolsk dramatiker. Ennå skulle han vende seg enda mer innover i hovedpersonens sinn. Dette gjør han både gjennom ”Fruen fra Havet” fra 1888 og ”Hedda Gabler” fra 1980. Det er ikke rart at Ibsen fant det best å skrive realistiske samtidsdramaer fra utlandet, der han hadde avstand til de norske samfunnsproblemene. Ibsen mente også at ”Å dikte er å se,” og han påstod aldri at han hadde svarene. Han stilte bare spørsmål.

”Rosmersholm” og "in medias res"
Som kjent holder Ibsen seg til kriteriene for klassisk teaterstykke med enhet i tid, sted og rom. For å skape dynamikk i stykkene, skrev Ibsen nesten alltid i ”in medias res.” På denne måten lar han tilskuerne bli satt inn i situasjonen mens retrospektive hendinger blir avslørt, en etter en. For å understreke dette har jeg plukket ut to små utdrag fra samtalen mellom Rebekka, Madam Helseth og Kroll fra stykket ”Rosmersholms” første scene.

DEL 1
Rebekka

(lægger hækletøjet sammen). "De hænger længe ved sine døde her på Rosmersholm."

Madam Helseth.

"Jeg tror nu det, jeg, frøken, at det er de døde, som hænger så længe ved Rosmersholm."

Rebekka

(ser på hende). "De døde?"

Madam Helseth.

"Ja, det er næsten at sige, som om de ikke kunde komme sig helt bort ifra dem, som sidder igen."

Rebekka.

"Hvorledes falder De på det?"

Madam Helseth.

"Jo, for ellers kom vel ikke denne her hvide hesten, véd jeg."

Rebekka.

"Ja, hvad er det egentlig for noget, dette med den hvide hesten, madam Helseth? "

Madam Helseth.

"Å, det er ikke værdt at snakke om det. Sligt noget tror nu ikke De på heller."

Rebekka.

"Tror da De på det?"

Madam Helseth

(går hen og lukker vinduet). "Å, jeg vil ikke være til nar for frøkenen. (ser ud.) Nej – men er ikke pastoren der borte på mølle- vejen nu igen –?"


DEL 2


Kroll .

(nikker tungt)"Stakkers Beate tålte ikke duften."

Rebekka.

"Ikke farverne heller. Hun blev så rent for- tumlet – "

Kroll.

"Jeg husker det nok. (i lettere tone.) Nå, hvorledes går det så her ude?"

Rebekka.

"Jo, her går al ting sin stille, jævne gang. Den ene dag som den anden. – Og inde hos Dem? Deres hustru –?"

Kroll. "Å, kære frøken West, lad os ikke tale om mit. I en familje er der altid et eller andet, som kommer på tvers. Især i slige tider, som de, vi lever i nu."



Med dette kan man lære litt om oppbygningen i Ibsens dramaer, hvordan de kan starte nokså overfladisk og siden skjære dypt i hjerterota!

"Ballstemning"

Novellen «Ballstemning» av Alexander Kielland handler om en pike fra arbeiderklassen som «stiger opp» til overklassen. En rik greve ser potensialet i denne jenta og sørger for at hun får god skolering før han tar henne til hustru. Teksten tar for seg klasseproblematikken som hun opplever når kun observerer arbeiderklassen. For henne er det avgjørende hvilken klasse hun egentlig identifiserer seg med, og denne problematikken vil ikke hennes mann ha innsikt i. Kielland får oss til a sympatisere med de som har jobbet for et klasseskifte og kan vise det ulmende klasseskillet. 7 år tidligere hadde Pariserkommunen gjort et opprør mot den konservative maktoverklassen, og Kielland viser at jenta har problemer med at hun fortsatt føler solidaritet overfor sin klasse.

Alexander Kielland

Alexander Kielland er en av de fire store, og har bakgrunn fra en rik Stavanger-familie. Tross den fine bakgrunnen var han ironisk i sin dikting mot overklassen og mente at de ikke eide samvittighet overfor fattigfolkene. Han var opptatt av å avsløre hykleri og sosial urettferdighet. Temaene han tar opp i diktingen er forretningsmoral, overklassens livsstil konta arbeiderklassens fattigdom, kvinnerolle og livsstil. Dette ble i samtiden ansett som å være uakseptabelt, og i likhet med mange store forfatterene ble han sterkt kritisert i samtiden. Kritikerne mente hans forfatterskap var som gift for folket, og ironisk som Kielland var, svarte han med å kalle sin neste roman for «Gift» i 1883. I den boken kritiserer han verdigrunnlaget i skolen og skildrer Lille Marius' redsel for autoriteter. Denne diktningen har direkte sammenheng til hans holdning som radikal demokrat og republikkaners kritske syn på autoritære maktsentra.

"Faderen"

Vi leste Bjørnstjerne Bjørnsons novelle "Faderen." Tord Øverås kjøper seg status. Gjennom sønnens dåp, konfirmasjon, bryllup opphøyer han sin egen tilværelse. Kun ved sønnens død innser Tord at de viktigste ting kan ikke kjøpes for penger. Ved sønnens død åpnet Tord øynene, og sønnens død ble en velsignelse. Karakterendringen hans gikk fra å være opptatt av status til å bli empatisk. Virkemidler som er brukt er gjentagelser, typebeskrivelser og åpen slutt.

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson er kjent som en samfunnsengasjert person. Han var med på å stifte venstre, og politisk aktiv i frigjøringen fra Sverige i 1905. For en prestesønn fra Romsdal født i 1832, var han forventet til å fortsette hans faders forspor, men hans evne til å forkynne kom til uttrykk gjennom den gang dristige og moderne tanker. Da det ikke gikk bra med studiene på Heltberg studentfabrikk, bestemte han seg for å bli dikter, og littererte bondefortellinger, dramaer, brev, poesi og politiske tekster. Mest kjent er dramaet «En Fallit,» som tar for seg en forretningsmanns konkurs, og «En Handske,» som tar for seg likestilligsproblematikken. Bjørnson var svært kritisk til kirkens kvinnesyn, og meldte seg ut av statskirken. Selv om han er kjent for å ikke være trofast mot sin kone Karoline, var han en viktig talsmann i kvinnesaken.

Han er blitt betegnet som en landsfader, dikterfører og folkefører. Syv år før han døde, i 1903, mottok han nobelprisen i litteratur. Mange var imot han, men populariten hans var større, og hans liv har vist klare sammenhenger mellom samfunn og diktning.

Bildet er hentet fra: http://www.nrk.no/contentfile/file/1.2295020!img2294952.jpg

Realismen

Det moderne gjennombruddet i Norge kom til uttrykk i billedkunst ,
Kunstnerne skildret en virkelighet som brøt med romantikkens stil. Man var nå opptatt av det virkelige liv, og kunstnerne pusset ikke på overflaten. Hovedgrunnen til dette var industrialiseringen som førte til at byene vokste, og nye sosiale klasser ble dannet. Med industrialiseringen kom effektiviseringen som bandt landet sammen med jernbanen. Dampmaskinen overtok deler av jordbruket og skapte fabrikkene. Arbeiderklassen var den store gruppen som tok arbeide i fabrikkene, og mange ble økonomisk tvunget til et hardt arbeiderliv i byene. Dette førte til økonomisk vekst og befolkningsvekst. Rundt 1850 var det 1 millilon innbyggere i Norge. 40 år senere var befolkningen på hele 2,2 millioner, og da eksklusiv de 400 000 utflytterne. Den ble innført obligatorisk skolegang,noe som økte lese og skrivekyndigheten. Antall tidsskrifter økte, og dette var også det eneste mediumet. Skyggesiden var forskjellene et slikt miljø skapte.

I motsetning til naturalismen, var realismen, som sjanger, faktisk positiv. Mennesket var et fritt handlene vesen som selv kan gjøre noe med sin tilværelse, mens i naturalismen var mennesket bestemt av arv, miljø og samfunnsforhold. Språket som ble brukt i realismen var det normalliserte språk, og man kritiserte samfunnet i større eller mindre grad. Også borgerskapets virkelighet var tema, noe "Et Dukkehjem" er et godt eksempel på.

Fra Europa ble realismen påvirket av Charles Darwin, Karl Marx og John Stuart Mill. I Norge var Georg Brandes den ledende realistiske forfatteren, mens Camilla Collett var en viktig overgangsforfatter for det store gjennombruddet.

Store menn i tiden

Opplysningstidens store tenkere omgjorde på de store maktskjevhetene i samfunnet. Felles for disse var at de var samfunnskritiske, og opphøyet kunnskap, teknologi, humanisme og fremgang istedenfor religionsdyrkelse. Det var duket for forandring i storsamfunnet, og prinsipper som ble fremarbeidet av noen disse menn er essensielt for demokratiet vi ser i den vestlige verden idag.

• Engelskmannen John Locke mente at kunnskap kun kunne trekkes ut i fra erfaringer, og grunnla Empirismen med David Hume.
• Franskmannen Jean-Jacque Rousseau kjempet for folkesuvereniteten, som er en av grunnsteinene i den franske revolusjon.
• Franskemannen Voltaire var forkjemper for menneskerettighetene og ytringsfriheten. Han var tilhenger av sosialkontrakten mellom stat og folk som går ut på at staten kun er legitim om den praktiserer allmennhetens verdier.
• Franskemannen Denis Diderot skrev Encyclopediaen som var ment å være en kortversjon av all kunnskap. Han ble sterkt kritisert for sine beskrivelser av religionens dårlige påvirkning på mennesket, og bindene ble erklært ulovlige.
• Ludvig Holberg var en dansk-norsk forfatter preget av humanismen, barokken og opplysningstiden. Han skrev både historiske verk og skjønnlitteratur, og er kjent for Nils Klims underjordiske verden og det satiriske dramaet Rasmus Montanus.
• Henrik Wergeland var en stor norsk dikter, forfatter og samfunnsengasjert røst. Han er hovedsaklig assosiert med grunnlovsarbeid
• Briten Charles Darwin utarbeidet evolusjonsteorien med uttrykket «Survival of the fittest» Han var filosof og lege, og jobbet også med problemstillinger innenfor økologi, paleontologi og systematikk.